Madama Butterfly at Den Norske Opera & Ballett

First act

B F Pinkerton, a young American naval officer, hasrecently arrived in Japan. He has bought a house, a wife and servantsfrom a Japanese business man called Goro. The house purchasecontract is for 999 years, but can be abandoned at any moment. Themarriage contract is similarly loose.Goro runs through the order of the ceremony – which will beminimal – and lists who will be there: officials, family; a total of about two dozen.

The American Consul, Sharpless arrives. He is there both in his officialcapacity for the formalities, and as a friend of Pinkerton’s family. Sharpless councils Pinkerton to be careful not to hurt the Japanese girl. Stop fussing, says Pinkerton, and raises a glass to when he eventuallymarries an American girl in a real wedding. Goro rushes in and tells them the bride and her friends are coming. Pinkerton and Butterfly exchange stilted formalities. Butterfly is at pains to relate how she is from a family that used to be wealthy, but whom disaster reduced to poverty – the women in her family forced to work as Geishas. She says she is fifteen. Soon the rest of the family and the registar arrive.

Away from the celebrations Butterfly shows Pinkerton the few things she would like to keep with her in her new life: they include the sword with which her father committed suicide, and Otake, sacred representations of her ancestors. Butterfly reveals that she has secretly been to the Christian mission, that she wishes todesert Shintoism and follow Pinkerton’s God – and to prove it shethrows away the Otake. The wedding ceremony itself is rapid, and once the papers are signed Sharpless and the Registar leave.

Pinkerton wants to get rid of the guests too, and as fast as possible, but his efforts are thwarted by the arrival of another Uncle, the Bonzo, a Shinto priest. He knows that Butterfly has been to the Christian mission and furiously accuses her of abomination. He and her whole family curse Butterfly and leave. Alone for the first time together, Pinkerton comforts Butterfly who isshaken by the violent turn of events at the wedding. Under a beautiful night sky they manage to laugh about the chaos of their wedding, and become increasingly lost in their passionate exchanges
Second Act

Pinkerton has left for America, promising that he will return when the robins next build their nests. But 3 years have passed and Butterfly and Suzuki, the maid, are running out of money. The Consulhas continued to pay the rent, but there is no word from Pinkerton. Butterfly watches every US ship that arrives in the port in case it is his.Suzuki fears the worst and points out that it has never been known for one of these foreign husbands to return, but Butterfly insists that he will return if she keeps the faith.

Goro arrives with Sharpless, who has a letter from Pinkerton asking him to prepare Butterfly for bad news. But his attemps to read theletter are interurped at first by an over excited Butterfly – who misinterprets the letter as good news – and then by the arrival of Yamadori, awealthy man who is offering to marry her. Deserted women are acceptedas divorced, explains Goro. Not in her country, America, says Butterfly. She rejects Yamadori.

Sharpless decides to speak directly rather than read Pinkerton’s letter. What would she do if Pinkerton never came back? He advises herto accept the marriage offer from Yamadori. Butterfly runs from theroom and returns with her baby. It is Pinkerton’s, born after he left, and about which he knows nothing. He might forget her, says Butterfly,but he will return for his son. Sharpless promises to tell Pinkerton about the child. The canon sounds from the port announcing the arrival of a ship.It is Pinkerton’s. Butterfly and Suzuki prepare to welcome him back:they decorate the house with flowers and lanterns, and Butterfly dressesas she was on her wedding day. Night falls and still he doesn’t arrive.Butterfly remains awake all night. By the morning she is exhausted, andSuzuki tells her to sleep, that she will wake her when he arrives. While she sleeps, Sharpless arrives with Pinkerton. They have comeearly so that they can ask Suzuki to help tell Butterfly the truth.Suzuki sees a woman with them and asks who it is. It is Pinkerton’swife, Kate. Sharples asks Suzuki to talk with Kate, explaining that she is a kind person who will look after the child properly. Suzukiis astounded that they would ask a mother to give up her child, butagrees to the conversation. Pinkerton is filled with remorse. He doesn’t have the courage tostay and face Butterfly, prefering to leave it to Sharpless and Kate. Heasks Sharpless to give her some money, and rushes away. Butterfly wakes. She is frightened to see Sharpless and not Pinkerton,and demands to know if he lives, if he will return. Suzuki tells hertruth. Butterfly sees Kate, and understands quickly that this is his new wife. Kate asks her to give up the child. Butterfly says that she will give the child only to Pinkerton himself. Tell him to return in half an hour,she says, and he can take the child. Sharpless and Kate leave.Alone, Butterfly prepares to end her life. She looks her child inthe eyes for the last time hoping that somehow he will always rememberher, then blind folds him, and kills herself with the same sword her father had used.When Pinkerton returns for the child she is already dead. But what happened to their child? Did he live a full life in America? Was he curious about his roots? Did Pinkerton ever tell him about his mother, her life and her death? Or did he have to wait until his father’sdeath to piece together the distant memories and fragments of evidence he could find?
Trailer fra Madama Butterfly 2014
Drømmekollisjon og dystre konsekvenser

Av Terje Mosnes

Stephen Langridge har satt opp en rekke operaforestillinger i et dusin land, men det er første gang den britiske regissøren gir seg i kast med Madama Butterfly. Dermed gir innledningsspørsmålet seg selv.

- Hvordan ønsker du som regissør å sette ditt fingeravtrykk på det som er et av operahistoriens mest spilte og høyest elskede stykker?

- Fingeravtrykk kommer av seg selv, enten du ønsker det eller ei. Dessuten handler det mer om håndskrift enn om fingeravtrykk, korrigerer Stephen Langridge blidt og presiserer: - Det sentrale her er «Madama Butterfly», ikke fingrene mine. For meg som regissør handler det hele veien om å skape en forestilling som er tilgjengelig, både for dem som aldri har sett en opera i sitt liv og for dem som har Madama Butterfly som sin favorittopera. Da vil håndskriften min være der, selv om jeg skulle prøve å unngå det.

- Kort fortalt handler Madama Butterfly om at en amerikansk marineoffiser, Pinkerton, kjøper seg et «midlertidig hjem» i Nagasaki med tjenerstab og en ung ektefelle, geishaen Butterfly, som en del av handelen. Hun er lutfattig og ser Pinkerton som sin utvei fra elendigheten. Da han etter en tid reiser hjem til Amerika, der han akter å gifte seg «på ordentlig» med en amerikansk pike, lover han å komme tilbake til Butterfly, som stoler på ham. Han blir borte i tre år uten å gi lyd fra seg, og vet ikke at hun i mellomtiden føder deres sønn. Da han omsider kommer sammen med sin amerikanske kone Kate, våger han ikke å stå ansikt til ansikt med Butterfly, og da Pinkerton og Kate vil adoptere barnet, begår hun harakiri. Er det urimelig å betrakte Pinkerton som skurken og Butterfly som offeret i dette dramaet?

- Det er iallfall for enkelt. Alle rollefigurene er flerdimensjonale, ingen er helt snille eller helt slemme. Butterfly er bestemt på å flykte fra et liv som fattig gledespike og ser Pinkerton som sin redning, Pinkerton er interessert i litt eksotisk, orientalsk virkelighetsflukt, som han betaler for. Han oppfører seg dårlig og bryter muligens sin egen moralkodeks, men han bryter ingen lover.

- Oppfatningene om moralske verdier kan dessuten endre seg over tid?

- Nettopp. Sexhandelen mellom Vesten og Østen er en del av grunnlaget for denne historien, og den er veldokumentert. Vi vet at omfanget av prostitusjon var enormt i Japan etter krigen, og vi vet at de japanske myndighetene umiddelbart etter krigen oppmuntret til prostitusjon. Begrunnelsen var at det skulle redde andre kvinner fra fortapelsen. Inntil prostitusjon ble forbudt noen år senere, var sexsalget nærmest institusjonalisert, og en okkupasjonssoldat kunne betale for en «onry girl», altså en «only girl», en prostituert som ikke lå med andre enn ham i den perioden han betalte for. Det fantes prostituerte spesielt for offiserer, for afrikansk-amerikanske soldater osv, og det er i en slik sexhandelsammenheng vi ser Pinkerton.

- Du har tatt noen grep i forhold til den versjonen som ble en fiasko da Madama Butterfly hadde urpremieren i Milano i februar 1904?

- Scenograf Alison Chitty, musikksjef John Fiore og jeg har brukt mye tid på å diskutere hvilken versjon vi ville legge til grunn. Vi valgte den som ble en stor suksess i Brescia i mai samme år, etter at Puccini hadde foretatt den første av mange revisjoner. Her er Pinkerton en tøffere «på kanten»-type enn i Paris-versjonen fra 1906, den såkalte «endelige versjonen». Blant annet kommer han med noen ganske stygge rasistiske uttalelser som ble tatt ut i Paris-versjonen for å gjøre stykket mer romantisk-sentimentalt for et besteborgerlig operapublikum. I Brescia-versjonen er dessuten Pinkertons amerikanske kone, Kate, en fullverdig rollefigur med replikker, ikke som i Paris-versjonen bare en stum trussel mot Butterfly.

- Du lar publikum få møte Pinkerton og Butterflys sønn som voksen. Akkurat dét grepet inngår ikke i noen tidligere versjon?

- Nei. Men noe av det første Alison og jeg spurte oss selv om, var: «Hva skjedde med barnet»? Madama Butterfly er ikke en tragedie som slutter med hennes død, historien handler også om et liv som vedvarer. Så ja, vi har tilføyd denne replikkløse figuren av Pinkerton og Butterflys sønn som voksen, der han setter sammen ideen om sitt liv gjennom minner og sånt som han prøver å se for seg kan ha skjedd.

- Du har flyttet handlingen fram i tid, hvorfor?

- Handlingen foregår opprinnelig i Japan i siste halvdel av 1800-tallet da amerikanerne med militærmakt hadde tvunget fram en handelsåpning. Når vi har valgt å legge historien til tiden rett etter Den annen verdenskrig, er det fordi også dette er en periode der konflikten mellom Japan og USA får motsetningene mellom japansk og amerikansk/vestlig kultur til å tre klart fram, og fordi det fortsatt lever mange mennesker som husker denne perioden. Det er her den voksne sønnen kommer inn, for i Japan etter krigen ble det født et stort antall barn med amerikanske soldatfedre og japanske mødre, ofte prostituerte. En god del av disse barna ble adoptert og vokste opp i USA, og i våre dager vender stadig flere av dem tilbake til Japan for å forsøke å finne sine japanske familier.

- Hvem er våre dagers Pinkerton’er?

- Det er et interessant spørsmål. Han er en mann som synker under sin påståtte eller tilsynelatende verdighet, men som ikke har som målsetting å såre eller skade noen. Jeg tror nok mange vil mene at han ikke er så ulik alle dem som ikke tenker over konsekvensene av handlingene sine, spesielt handlinger innen seksuelle sammenhenger.

- Butterfly gir opp alt for Pinkertons skyld, og da han dukker opp sammen med sin amerikanske kone og vil ta fra henne det eneste hun har igjen, sønnen, tar hun livet av seg. Det er en ganske alvorlig konsekvens?

- Ja, men på en måte blir det også hennes triumf at sønnen får muligheten til å reise til Amerika, om enn uten henne. Butterfly er fast bestemt på at hun og sønnen skal bort fra det fullstendig diskrediterte japanske autokratiet der selv religionen er brakt i vanry fordi den har vært så sterkt knyttet opp mot keiserfamilien. Når hun så ser en mulighet for sønnen, gjenstår bare selvmordet for henne. Det siste hun sier til sønnen, er: «Se meg inn i øynene, barn, jeg vil at du skal huske meg. Men jeg vil ikke at du skal vite at jeg døde for at du skulle få muligheten til å reise.»Akkurat da handler det ikke om det desperate selvmordet til en elskovssyk geisha, men om en meget resolutt ung kvinnes offer for at barnet hennes skal kunne få et bedre liv enn det hun selv har hatt.

- Det finnes flere berømte oppsetninger og innspillinger av Madama Butterfly. Har du noen favorittversjon?

- Når jeg arbeider med en forestilling, hører jeg på mange versjoner og jeg lytter mye på alle sammen. Akkurat det er veldig viktig, for jeg skal ikke ha én bestemt versjon i hodet når jeg møter de kunstnerne jeg skal samarbeide med. Min favoritt-Butterfly vil alltid være den jeg er sammen med i prøvesalen, og nå er det Olga Guryakova som er Butterfly for meg [Rolleinnehaveren fra forestilingene i 2012. Red.anm.]

- Du driver «dobbeltagentvirksomhet» ved å lage musikkteater med grupper av mennesker som ikke vanligvis forbindes med verken musikk eller teater?

- Jeg tror det gjelder for mange av oss at vi gjør det som vi er fullstendig oppslukt av. For meg betyr det musikkteater, hvordan vi kan belyse menneskelige forhold gjennom musikk og teater. Jeg har oppdaget at dette, iallfall for min karriere, ikke bare betyr musikkteater med profesjonelle utøvere, men faktisk at musikkteater kan spille en rolle i alles liv, hvem enn de måtte være. Musikkteater er den mest naturlige forestillingsformen, selve urformen, alle kulturer har musikk og teater som kunstuttrykksform. Så jeg har hatt gleden av å lage musikkteater med alle tenkelige slags grupper av mennesker, fra innsatte i fengsler til grupper som blander funksjonshemmede og funksjonsfriske, og gjort det lettere for dem å få fram det de ønsker å si gjennom musikk og teater.

- Du har også arbeidet i Sør-Afrikas townships?

- Ja, for lenge siden, og det har helt sikkert vært med på å forme arbeidet mitt, og dermed min forståelse av Madama Butterfly. Før jeg kom til townshipene, hadde jeg aldri vært særlig bevisst meg selv som en hvit person som representerte en enorm kolonihistorie. Jeg kan ikke peke på konkrete utslag av påvirkningen, men det å jobbe med sør-afrikanske ungdommer fra ulike etniske grupper har så visst stimulert interessen min for de mange operaene som undersøker følelser og menneskelige relasjoner på tvers av store kulturelle kløfter.



Giacomo Puccini (Giacomo Antonio Domenico Michele Secondo Maria Puccini), er ansett for å være den viktigste komponisten i Italia i generasjonen etter Giuseppe Verdi. Mange av hans operaer er blant operalitteraturens største publikumsmagneter verden over – og mange av hans arier er blitt «allemannseie» gjennom deres utbredte popularitet.

Giacomo Puccini ble født i byen Lucca i Toscana i 1858, i en familie som hadde bestått av musikere gjennom mange generasjoner. Da faren hans døde da han var bare fem år, ble han ansett som «arving» til farens stillinger som kormester og organist i San Martino-kirken; stillinger som hadde vært forbeholdt Puccini-familien i fire generasjoner før ham. Hans mor, som så guttens potensiale, overlot ham til en onkel for musikalsk skolering. Han skal ha vært en lat og ukonsentrert elev, men interessen for opera fikk han etter at han hadde overvært Verdis Aida i Pisa i ung alder.

Som student ved musikkonservatoriet i Milano brukte han mye tid på å gå i teatret, og hans interesse for tekst og drama førte naturlig nok til at han dreide sin komponisjonsvirksomhet mot opera. Han skrev et fåtall vokalverk (motetter, kantater, sanger og en messe) og noe kammermusikk og orkesterverk, men det meste av dette skriver seg fra hans yngre år. Hans første to operaer, Le villi og Edgar, ble riktignok ingen store suksesser, men de medførte at han ble oppdaget og oppmuntret av forleggeren Guilio Ricordi. Et nært samarbeid oppstod, og det varte helt til Ricordis død mange år senere.

Puccini var også en mann av Wagners Gesamtkunstwerk-idé, og brukte de tilgjengelige uttrykksmidlene til å forsterke handlingen. Sangerne var ikke bare sangere, de skulle formidle med hele sitt uttrykksregister, og musikkens melodi og harmonikk skulle bygge opp under handlingen. For Puccini var nemlig fortellingen i operaen viktig; den skulle bygge seg logisk opp og være fengende og forståelig. Han var en representant for stilretningen verisme, som skulle være en troverdig virkelighetsgjengivelse. Temaene han tok opp fenget derfor publikum – og gjør det fremdeles. Historien om Madama Butterfly er nettopp «en fortelling fra virkeligheten», på den måten at de historiske og faktiske forhold rundt fortellingen kunne ha skjedd, samtidig som den avspeilet en etisk problemstilling.

Madama Butterfly er ifølge www.operabase.com verdens sjette mest fremførte opera. Det kunne man ikke tro på premieren på La Scala i Milano i 1904. Da haglet det ondsinnet buing og skjellsord gjennom salen, der de beskyldte sopranen Rosina Storchio for å være gravid i sin kimono, og der Puccini ble beskyldt for å plagiere seg selv. «Fiasko på La Scala» og «Resultatet av en bilulykke» var overskrifter i avisene de påfølgende dagene. Puccini hadde ingen anelse om denne mottakelsen på forhånd. Selv mente han at Madama Butterfly var hans beste opera, og til sopranen Storchio sa han i forkant at «Sammen skal vi bringe Madama Butterfly til seier!»

Likevel returnerte Puccini honoraret fra forleggeren i ren frustrasjon, og gjorde enkle, men virksomme endringer i en ny versjon. Den ble snart satt opp i nabobyen Brescia, i et mindre og mer intimt operahus, og Madama Butterfly fikk straks den suksessen den fortjente - og fremdeles har. Madama Butterfly er bare en av mange operaer fra Puccinis hånd som spilles over hele verden. Hans søken etter melodi har gjort hans arie «Nessun dorma» i Turandot til den optimale tenor-arien, og hans La bohème og Tosca er også på listen over verdens mest oppførte operaer.

Puccinis privatliv var ikke strømlinjeformet, og han ble sett på som en «levemann» med sin forkjærlighet for raske biler og stadig dampende på en sigar. Han slo seg sammen med en gift kvinne, Elvira Gemignani, som han rømte med etter hans mor døde. Mange år senere, etter at Elviras mann døde, giftet de seg, og det var oppsiktsvekkende nok flere år at paret hadde fått en sønn. Imidlertid var Elvira svært sjalu, muligens med grunn, men da hun beskyldte deres unge hushjelp for å ha en affære med Puccini, som medførte at jenta tok sitt liv, fulgte noen vanskelige år for Puccini. Han og kona ble separert, men fant senere tilbake til hverandre uten at forholdet noen ganger ble som før. Vi ser også at hendelsen førte til et opphold i komponeringen.

Puccini døde i Brüssel i 1924, av komplikasjoner etter å ha blitt behandlet for strupekreft. Han er gravlagt i hjembyen Lucca, ved siden av gravene til sin kone og deres sønn.



Av Lily Anne Yumi Welty
Oversatt av Ika Kaminka

”Jeg var aller nederst i kastesystemet fordi jeg var fattig. Jeg bodde ikke på militærbasene. Jeg spiste japansk mat. Jeg var japansk. Jeg gikk på japansk skole.”
– Toshio (okkupasjonsbarn som vokste opp hos sin enslige mor i Japan etter andre verdenskrig)

I årene like etter andre verdenskrig ble mange barn av amerikanske okkupasjonssoldater forlatt i Japan, og det var opp til deres japanske mor eller japanske myndigheter å ta seg av dem. Mange tusen av disse barna – halvt japanske, halvt amerikanske – var juridisk sett statsløse; de ble ikke anerkjent som statsborgere av verken Japan eller USA. De ble ofte gjenstand for intens diskriminering og mishandling, fysisk merket av storpolitikken som de var: De tydelig fremmede ansiktstrekkene deres gjorde dem til symboler på det japanske nederlaget. Tusenvis av dem forlot Japan som småbarn, de ble hentet fra barnehjem og kirker og adoptert inn i amerikanske og europeiske familier. Andre emigrerte til USA først som voksne. Noen ble adoptert av fjerne slektninger eller inn i andre japanske familier. De var japansk-amerikanere som var overlatt til seg selv i et etnisk homogent og rasistisk Japan, uten støtte fra amerikanske myndigheter, og ofte uten tilstedeværende biologiske foreldre. Oppveksten deres varierte, noen vokste opp i familier med en enslig forsørger, noen på barnehjem, andre i kjernefamilier med både mor og far.

At krig og okkupasjon gir opphav til slike blandingsbarn, er et velkjent historisk fenomen. Mange steder, som i Japan, på Okinawa, i Tyskland, Korea og Vietnam er det lett å få øye på barn som bærer fiendens synlige ansiktstrekk, selv lenge etter okkupasjonshæren har brutt opp og dradd sin vei. Disse barna har til og med fått et eget begrep, ”okkupasjonsbarn” eller, på amerikansk, occupation babies. Det er dette som er det gripende hovedtemaet i Madama Butterfly, og det er nettopp barna, og de vanskene vi må gå ut fra de vil støte på, som engasjerer oss som publikum. Men historien er mer enn bare kjærlighet som rives i stykker av krig og tragedier. I dag er etterkrigstidens okkupasjonsbarn i sekstiårene, og historien blir klarere om vi lytter til deres side av fortellingen og samtidig ser nærmere på hva som faktisk var myndighetenes politikk på den tiden.


Det har i hovedsak vært to motstridende syn på okkupasjonsbarna som fenomen. Enten ble de, i egenskap av å være av blandingsrase, betraktet som et av periodens mange sosiale problemer, og da var det de psykopatologiske aspektene som sto i fokus. Motsatt var man opptatt av stigmatiseringen og miseren som blandingsbarna ble utsatt for. I dag, mange år senere, oppdager vi imidlertid at deres egen versjon av historien ikke er helt i tråd med det inntrykket som tidligere er gitt. For selv om det fantes rasistisk diskriminering, var raseforskjellen også et fortrinn som ga disse barna spesielle muligheter. Mange av dem hevder at de ikke fikk noen identitetskrise eller spesielle problemer av å være blandingsrase, men at det ga dem en personlig forståelse av nasjonale raserelasjoner og snarere tjente til å gi dem muligheter, ikke begrensninger. De vanskene de støtte på, var for en stor del en mer institusjonalisert eller strukturell diskriminering og marginalisering, og skyldtes samfunnets manglende evne til å håndtere deres splittede herkomst. Mens man på den tiden gjerne så blandingsrasen som patologisk per se, visere nyere forskning at det som skapte problemer for dem, var ytre krefter, så som okkupasjonspolitikken og samfunnets holdninger til rase og raseblanding.


Den amerikanske okkupasjonen av Japan varte i sju år, fra 1945 til 1952, på øygruppa Okinawa var den ikke over før i 1972. Den problemfylte arven etter okkupasjonstiden omfatter også en rekke uønskede svangerskap, men de oppsto ikke helt og holdent tilfeldig. Allerede en måned før de allierte okkupasjonsstyrkene inntok Japan i 1945, begynte de to landenes myndigheter å forberede ankomsten, blant annet etablerte de det såkalte RAA (Recreation and Amusement Association), en instans som drev bordeller godkjent av det militære, rundt om i hele landet. Den japanske regjeringen ville beskytte de japanske kvinnenes kyskhet og renhet mot fremstøt fra de vestlige okkupantene – ingen visste jo hvor lenge okkupasjonen ville vare – og RAA ble etablert for å redusere risikoen for utbredte voldtekter og ivareta okkupasjonssoldatenes seksuelle behov, de skulle tross alt styre landet gjennom den militariserte fredsperioden. Amerikanerne på sin side ønsket en regulering av bordell- og prostitusjonsvirksomhet for å ha kontroll med kjønnssykdommer blant soldatene. Japanske myndigheter gikk derfor aktivt ut og rekrutterte kvinner fra den japanske befolkningen, en hel hær av sexarbeidere som sto parat til å ta imot de alliertes okkupasjonsstyrker og som kunne fungere som et flomverk til vern mot soldatenes villskap. På det meste jobbet det mellom femti- og sytti tusen kvinner i RAA-støttede bordeller. Okkupasjonsmaktene stengte imidlertid de lisensierte bordellene i løpet av det første halvåret, da de ble ansett å være i strid med demokratiske prinsipper og et brudd på kvinners rettigheter. Det viste seg dessuten umulig å kontrollere utbredelsen av kjønnssykdommer blant soldatene. Uansett kan man hevde at det var myndighetene på begge sider som med viten og vilje skapte grobunnen for framveksten av seksuelle forbindelser mellom amerikanere og japanere. I årene etter andre verdenskrig kan man altså snakke om en myndighetsinitiert bilateral intimitet, men politikken la bare til rette for flyktige forbindelser, ikke varige forhold.

På langt nær alle kvinnene som inngikk forhold med amerikanske soldater, jobbet i sexindustrien, men enhver kvinne som pleide omgang med en amerikansk soldat ble tatt for å være prostituert, uavhengig av om hun var det eller ikke. Mange japanske kvinner jobbet som sekretærer og maskinskrivere for okkupasjonsmaktene, og det oppsto naturlig nok forhold også mellom de militære og de lokale kvinnene. Alt var lagt til rette for at disse kjærlighetsforholdene skulle mislykkes. Det amerikanske Utenriksdepartementet grep for eksempel bevisst inn i dem på flere måter: Amerikanske rasehygieniske lover forbød ekteskap mellom rasene, og selv om et ekteskap skulle bli juridisk godkjent, gjorde de strenge innvandringslovene det umulig for japanske krigsbruder å innvandre til USA inntil 1952. Det amerikanske Utenriksdepartementet ga videre det militære lederskapet instruks om å motarbeide forbrødring og giftermål mellom okkupasjonssoldatene og den okkuperte befolkningen, de britiske okkupasjonssoldatene som ble grepet i å ha et forhold til en japansk kvinne ble straffet med bøteleggelse og hjemsendelse. Utallige var de kjærlighetsforbindelser som ble stanset eller forhindret av lovverket og som aldri fikk noen mulighet til å utvikle seg videre. Men om de hadde alle odds mot seg, oppsto det også en god del vellykkede forhold, noen lyktes til og med i å inngå ekteskap. Barna som kom ut av disse forholdene, støtte imidlertid på vanskeligheter.

Mødrene deres var del av et mikrokosmos som inngikk i en større kontekst av amerikansk-japanske relasjoner. De fleste av disse forholdene var ikke glamorøse kjærlighetsaffærer. De som hadde økonomiske muligheter til det, tok seg av barna selv, hadde man ikke det, var alternativene få. Enslige mødre var utsatt for stigmatisering. Det fantes knapt noen form for institusjonalisert barnepass, og kvinnene plasserte ofte barna på barnehjem eller i kirken, i håp om at det bare var for en kort stund, til de hadde fått jobbet seg opp nok penger til å kunne hente dem hjem igjen. Det var mange årsaker til at disse mødrene ga fra seg barna, voldtekter og kronglete abortprosedyrer førte til uønskede barnefødsler, og skam, matmangel, frykten for å miste alle fremtidige ekteskapsmuligheter bidro til at barna ble satt bort. Noen ga slipp på barna i den tro at de ville bli adoptert i Japan og ikke utenlands. Mange fødte i skjul og unnlot å registrere barna i folkeregisteret, og gjorde dem derved juridisk sett usynlige for myndighetene.På toppen av det hele var etterkrigstidens blandingsbarn statsløse. Ettersom statsborgerskap i Japan inntil 1985 fulgte farslinjen, fikk ikke barna bli japanske statsborgere hvis faren var utlending. Barn med fraværende fedre var også utelukket fra amerikansk statsborgerskap, siden det amerikanske farskapet ikke kunne bevises. Farløse blandingsbarn som vokste opp i Japan hadde for øvrig liten anledning til å lære seg engelsk og det ble gjerne antatt at når de ikke kunne snakke engelsk, betydde det at de kom fra et dårlig hjem, og dermed ble de umiddelbart rubrisert som lavklasse og uekte. Blandingsbarnas skjebne var sluttproduktet av okkupasjonens rasehygieniske restriksjoner, og det var barna som måtte bære byrden av folks negative holdninger til foreldrenes forhold.


Med det store antallet foreldreløse barn etter krigen, ble også den oversjøiske adopsjonen fra Asia innledet. Mange av barna var funnet på togstasjoner, grønnsaktorg og andre offentlige steder, og etter hvert plassert på barnehjem eller tatt hånd om av kirken. Ikke alle var like heldige: I elver og på søppelfyllinger dukket det rett som det var opp små barnelik. Barnehjemmene var overfylt av spedbarn og under rasjoneringen var det ingen enkel oppgave å skaffe nødvendigheter som melk og bleier. Tusenvis av foreldreløse barn ble adoptert bort fra Japan i årene etter krigen. Men innvandringsrestriksjonene gjaldt også barna, så i årene før 1952 var det bare et fåtall som fikk komme til USA.


Mange som forlot Japan som barn, har senere vendt tilbake til fødelandet for å oppsøke sine røtter og finne ut mer om sin historie. Og motsatt har mange av dem som ble værende i Japan, tatt turen over til USA på jakt etter sin far – om de da hadde noen som helst informasjon om ham. Noen av dem som ble adoptert i andre land, har reist til Japan for å oppspore sin mor, med vekslende utfall. En svart, japansk-amerikansk kvinne uttalte, etter å ha truffet sin biologiske mor som voksen: ”Hun er ikke min ’mor’. Hun er en fremmed. Jeg fikk bare låne denne kvinnens mage.”


Et av disse barna kom tilbake til Japan som amerikansk marinesoldat, og brukte permen til å oppsøke barnehjemmet hvor han bodde fra 1950, da han ble forlatt som ukegammel, til han ble bortadoptert i 1954. Han hadde ingen erindring om det, men følte et behov for å se hvor han kom fra. Siden han vokste opp hos adoptivforeldre i USA, snakket han ikke japansk, men han klarte likevel å ta seg fram med tog på den japanske landsbygda og fant barnehjemmet slik at han kunne ta bygningen hvor han hadde tilbrakt de første årene av sitt liv, i øyesyn. ”Jeg var bare glad for å komme tilbake. Jeg klarte å oppspore fødselsattesten min. Alt jeg vet, er at min far var i saniteten. Jeg vet ikke engang hva han het. Jeg vet ikke mye om mor, heller. Jeg ønsker å finne ut mer om opphavet mitt også for å få flere opplysninger om min medisinske bakgrunn. Det vil jeg viderebringe til barnebarnet mitt.” Denne mannen er nå i sekstiårene, og som for mange av adoptivbarna født etter krigen, er det viktig for ham å få kjennskap til familiens sykdomshistorie.

Etterkrigstidens blandingsbarn var omgitt av negative assosiasjoner – nederlag, svik, umoral og skam, alt dette ble gjerne betraktet som en del av deres patologi uløselig knyttet til opphavet deres. En del var født utenfor ekteskap, men selv om et barn arver foreldrenes gener, overtar det ikke automatisk de valgene foreldrene tok. Men de fremmedartede ansiktstrekkene gjorde at blandingsbarna ofte ble utsatt for diskriminering, for selv om de bare var et produkt av foreldrenes valg, ble de plassert i samme kategori som foreldrene: som personer med tvilsom moral som befant seg hinsides det respektable. En japansk-amerikansk kvinne fra Okinawa sa det slik: ”Det var ikke noe jeg hadde gjort. Det var noe foreldrene våre gjorde. Jeg trenger ikke skamme meg over ikke å vite hva faren min heter, eller be om unnskyldning for det. Jeg fikk aldri møte ham. Jeg synes synd på foreldrene mine. At jeg er blandingsbarn burde ikke styre livet mitt, det burde ikke styre meg. Ingen vet om jeg er uekte eller ikke. Hvis du skjærer i meg, blør jeg. Jeg har ikke noe å skamme meg over. Jeg er meg. Jeg er en annen enn foreldrene mine. Hvorfor skulle vi ta ansvar for foreldrene våre?”

Disse barna bærer ansvaret for foreldrenes valg i ansiktet. Om de er usynlige i offisielle dokumenter og i historien, var de åpenbart lette å få øye på i etterkrigstidens bedrøvelige landskap. Staten var villig til å engasjere seg i prostitusjonsvirksomhet, men nektet å stille opp og ta ansvar for virksomhetens produkter, verken som nasjon eller som foresatt. Disse barna var ikke selv deltakere i periodens legaliserte intimitetsindustri og prostitusjon, men de utvetydige ansiktstrekkene deres vil for alltid knytte dem til denne virksomheten, og identiteten deres uavlatelig støte mot tragediens og koloniseringens troper.

Lily Anne Yumi Welty er Ph.D., University of California Santa Barbara